KarenTina

Det blir ikke bedre. På langt nær. Tiden leger ingen sår. Ikke i dette tilfellet. Kjære lillebror, jeg savner deg sånn. Jeg savner deg så innmari. Jeg trenger deg. Nå. Mamma trenger deg. Bestemor og bestefar trenger deg. Alle trenger deg. det er så tomt uten deg. Så stille. Så utrolig stille. Du lyste alltid opp dagen min, hadde alltid et smil og et godt råd på lur. Vi hadde det så bra sammen. Du og jeg, kjære lillebror. Ingen visste hvor nær vi egentlig var. Hvor nær vi fremdeles er. Ingen vet om alle tankene vi delte sammen, alle samtalene vi hadde som betydde noe. Ingen vet. Utenom deg og meg. Så mye som jeg savner deg, kan jeg ikke tenke meg hvor mye du savner oss. Jeg har mamma, og resten av familien rundt meg. Og jeg er så redd for at du er aleine. For at du ikke har noen å støtte deg på. Hadde jeg bare visst hvor du er, om du i det hele tatt er et sted. Hadde jeg bare visst at du hadde det bra. At du ikke har mer smerter. At du er trygg. Jeg ønsker så inderlig at du er trygg! Og at vi en dag kan møtes igjen. For livet uten deg, suger. Rett og slett. Alle sier hele tiden at du har det bra, og at vi vil møtes igjen. Men vet de det? Hvordan vet de det? Jeg vil vite det. Slik som alle andre tydeligvis gjør. 

Det kjennes så feil å leve videre uten deg. Det er alltid en stor del som mangler. Den største delen. Den største kjærligheten. Den beste kjærligheten. Jeg føler meg så aleine uten deg. Så fortapt og ensom. Og det virker ikke som om noen kan forstå det. Og det er det heller ikke. For den søskenkjærligheten vi hadde, og alltid kommer til å ha, er større enn noen annen kjærlighet. Du gav meg styrke, kjærlighet, mot og håp. Du gav meg alt. Og nå er du borte. Det er så urettferdig og forferdelig. Jeg vil ikke være her uten deg. Du betyr så mye for meg! Jeg aner ikke hvordan jeg har stått oppreist dette året, uten deg å støtte meg til. Jeg aner virkelig ikke.. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg klarer det. Jeg prøver. Og det går på et vis. Så vidt. Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger en gang. Jeg vet ikke om jeg har mistet all tro og alt håp. Om styrken min er svekket, og at jeg har mindre kjærlighet å gi. For du er borte. Og du var en del av meg. Jeg klarer ikke å sette de rette ordne på alle følelsene jeg har. Alle tankene. Men jeg prøver. For ingenting annet hjelper. 

Jeg tror jeg har fått et ny følelse. Hat. 
Hat av alle ting. Noe jeg trodde ingen virkelig kunne føle. Men noen ganger hater jeg alt. Noen ganger hater jeg meg selv. Fordi jeg ikke gjorde nok, og ikke sa nok. Noen ganger hater jeg Haukeland, som ikke gjorde mer for deg, selv om det ikke var mer og gjøre. Noen gang hater jeg alle som er glade. Bare fordi de klarer å være glad. Noen ganger hater jeg livet. Fordi ting er så forbanna urettferdig.  Noen ganger hater jeg bare. Sånn er det. Og det er ikke noe å gjøre med det. 

Jeg elsker dette bildet. Det er oss. Sånn vi var. Hemmelighetsfulle, fredlige og herlig. 

Jeg savner deg mer enn ord kan bære. 
Jeg elsker deg, Steinar-Andre. Og vil alltid gjøre det.  

Gratulerer med dagen, Steinar-Andre. 
Skulle ønske du var her og feiret med oss <3

F
For der er det akkuratt sånn som det skal være..

to blog again.

For det er en stund siden sist. Jeg har ikke hatt lyst. Jeg har ikke giddet.
Har ikke hatt noe å si tror jeg. . 
Har vel kanskje hatt noe å si, men bare ikke visst hvordan jeg skal si det?
Tankene mine er ubeskrivelige. Kan ikke sette ord på de.
Kanskje jeg burde bli flinkere til det. Ikke for noen andres skyld,
men for min skyld.
Meg, meg, meg, meg, meg. Meg.


Its all about me.

Det er lenge til jul.  sant det er ? Eller er det faktisk under en måned til? 
Det finnes absolut ingen form for julestemning, og ingen ønsker om julestemning.
Ikke noe særlig ønske om jul i det hele tatt i grunn.  
Men den kommer vell, som alle andre år.
Det kommer til å bli langt i fra som alle andre år.

Vi skal være i korskirken i år.
Vi skal være med å lage jul for de som vil og trenger det.
Vi skal gjøre noe godt for andre.
Steinar-Andre ville det. 
Vi gjør det for han. Jeg gjør det for han. 
Skulle bare ønske han kunne være med. . .

Gi meg en dag til med han. Så skal jeg aldri klage igjen..

Ny uke. Nye muligheter. Muligheter for hva? 
Verden suger. Jeg hater den som fant opp urettferdighet. Den som sa; ja, la oss ta uskyldige barn vekk fra familien deres og ikke la dem vite hvor de blir av. La oss gi dem sykdommer og la dem lide til kroppen ikke klarer mer.  Den som fant opp døden. Faen ta døden.

I morgen skal jeg til frisøren. Vi har en stor prøve denne uken. Snart er det juleball. Og julebord. Snart er det jul. Jeg må huske gymtøy i morgen. Klassebildet skal vi også ta. Hva skal jeg gå med? Ikke lenge til jeg blir seksten. Snart videregåendre. Hva skal jeg bli? Uviktige ting.

Jeg skjønner ikke hvorfor vi bekymrer oss for sånne ting. Uviktige ting. Men vi gjør det.
Hele tiden.
Verden suger. Verden er urettferdig.

Faen ta verden.

Alle tenker det. Jeg sier det høyt.

Jeg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg
At undrenes under er det som har hendt
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete
Nå vet jeg hvor stjernen ble tent

Himmel på jord
En nåde så stor
Jeg er'ke alene
Her jeg bor
Jeg er'ke alene her jeg bor..

"Sometimes late at night I watch him sleep 
I dream of the boy he'd like to be 
I try to be strong and see him through
But God who he needs right now is You 
Let him grow old 
Live life without this fear 
What would I be 
Living without him here 
He's so tired and he's scared 
Let him know that You're there

Can You hear me? 
Am I getting through tonight? 
Can You see him? 
Can You make him feel all right? 
If You can hear me 
Let me take his place somehow 
See, he's not just anyone 
he`s my son"

He`s my son - Mark Schultz

Som tatt rett ut fra hjertene våre. 

Hva er livet? Hvordan lever du? Hvorfor?
Hvorfor har du fått beholde livet, når det er så mange andre som ikke fikk det?
Livet er sårbart, livet er skjørt.
Hva skal til før livet ikke er mer, før det er slutt?
Ta vare på livet ditt, vær takknemmlig.
Man kan ikke gi sitt eget liv for å få noen andre tilbake, men hvis man kunne det..
hadde jeg gjort det.

Kroppen svikter.
Hodet svikter.
Viljestyrken svikter. 
Jeg svikter.